Dawes dokumenterer at lang erfaring ikke bedrer sikkerheten i vurderingene. Ofte har likevel dommere ukritisk tro på sakkyndige psykologer, og hvorfor skulle de ikke det? Mange dommere er selv sakkyndige psykologer.
Om man sammenligner dette med en rettssak om biler mot Toyota, kan det bli som å få en rapport om en bilskade fra en person som ikke jobber på et bilverksted og er betalt av Toyota, som får rapporten om bilskaden godkjent av andre som ikke jobber på et bilverksted og er oppnevnt og betalt av Toyota og deretter vurdert av andre som ikke jobber på et bilverksted og er betalt av Toyota. Tror du at du vinner saken mot Toyota?
I en rettssak om en bil ville selvsagt ikke noe slikt blitt godkjent, man ville vel snarere heller blitt ledd ut av rettssalen, men når det gjelder barn og menneskerettigheter er fravær av rettssikkerhet rutine i Norge.
Mange mener dette ligner organisert kriminalitet og kan oppfattes som at man bor en bananrepublikk og er part i en “kangaroo court”, altså en liksomrettssak eller “show trial” der utfallet er gitt. Det er på tide å granske samtlige sakkyndig psykologer.
Et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, innebærer at barnet flyttes ut av hjemmet, og barneverntjenesten overtar den daglige omsorgen for ett eller flere barn. Barnevernstjenesten hadde i løpet av 2022 omsorgsansvaret for totalt 8 249 barn, ifølge tall fra Bufdir.
Omsorgsovertakelser skjer vanligvis på bakgrunn av en bekymringsmelding og gjennomføres etter det foreligger en ikke påklaget avgjørelse fra barnevernsnemnda eller rettskraftig dom fra tingrett, lagmannsrett eller Høyesterett. Vanligvis er en sakkyndig psykolog involvert som alibi for barnevern eller domstolene.
Fra 2002 til 2021 ble utrolige 23.543 barn omsorgsovertatt i Norge. Det betyr at en hel skoleklasse har blitt bortført av barnevernet hver eneste uke de siste 20 årene.
Er virkelig norske foreldre så mye mer rusavhengige, voldelige og sinnssyke enn foreldre i sammenlignbare land? Selvsagt ikke, da ville jo det vært skandalen omtalt i media, men skandalen er de rekordmange bruddene på menneskerettigheter etter domfellelsene av Norge i EMD.
Hovedårsaken til de ulovlige omsorgsovertakelsene er nok at tiltak i hjemmet er en kostnad for kommunen, men omsorgsovertakelse er en inntekt. Det kan være snakk om flere millioner per barn, over år kan det bli flere titalls millioner for flere barn. Det kan være avgjørende for en kommunes økonomi.
Å fjerne barn ved tvang, altså mot sin egen vilje fra foreldrene, er i de fleste tilfeller et brudd på Barnekonvensjonen (FN) og det er her lovbruddet defineres som et juridisk faktum. De mest åpenbare indikatorene er at barn protesterer, gråter eller sier man savner mor og far, at man vil hjem, men i barnevernet er dette vanlig.
Å fjerne et barn mot sin vilje fra foreldrene er selve definisjonen på kidnapping, men i Norge fjernes de fleste barn mot sin vilje på bakgrunn av en “bekymring”.
Å fjerne barn fra foreldre forsøkes legalisert i Norge ved hjelp av Barnevernloven, norsk rettspraksis, forskrifter, instrukser og regelverk. Disse er selvsagt underordnet FNs Barnekonvensjon og Menneskerettsloven som begge er innlemmet i Grunnloven. På tross av dette får utrolig nok barnevernet i mange saker medhold i barnevernsnemnd og domstolene.
I boken Atskillelse barn og foreldre av Sverre Kvilhaug refereres det til omfattende forskning både internasjonalt og i Norge som dokumenterer at barn kommer langt dårligere ut dersom de blir plassert i fosterhjem eller barnehjem, enn om de blir boende hos “dårlige foreldre”. Dette gjelder selvfølgelig ikke ved vold eller overgrep. Konklusjonen av et stort antall forskningsrapporter er soleklar: selve omsorgsovertagelsen medfører et alvorlig traume som kan fremtre først i voksen alder.
I tillegg har en gruppe israelske forskere har også kommet frem til at adskillelse på annen måte enn død er mere skadelig enn adskillelse ved død, og kan særlig resultere i alvorlig depresjon.
Biologisk tilknytning når barnet tas er vanligvis fullstendig uvesentlig, men tilknytning dukker ofte opp når barnet senere kreves tilbakeført, da er tilknytningen plutselig et juridisk argument. Konklusjonen må være at barnas tilknytning til staten er viktigere enn tilknytning til foreldrene.
Dette må sies å være faglig svindel og Norge er dømt for kynisk bruk av tilknytning i EMD. Norges rettspraksis er politisk styrt som igjen har ideologisk opphav. Ideologien om “statens barn” kalles av mange som familiefiendtlig, eller til og med menneskefiendtlig.
En omsorgsovertakelse er en alvorlig hendelse for en familie. Etter omsorgsovertakelsen er relasjonen mellom barnevern og foreldre ofte preget av sterk mistro og høyt konfliktnivå, vanligvis fordi man kan påvise ett eller flere lovbrudd.
Omsorgsovertakleser skal ifølge menneskerettighetene være midlertidige, unntatt i eksepsjonelle tilfeller. Men i Norge er de fleste langvarige og mange permanente. Det betyr at enten er norske foreldre eksepsjonelt dårlige foreldre, eller så er mange omsorgsovertakelser ulovlige. Fasiten er at EMD har seriedømt Norge for å krenke menneskerettighetene, altså er praksisen for det meste ulovlig.
Krenkelser av menneskerettighetene satt i system har blitt en milliardindustri med barnevernsmillionærer og tusenvis av ansatte i Norge. Denne industrien trenger selvsagt råvarer, og det er barna dine.
Omsorgsovertakelse BarnevernEt fosterhjem, eller oppfostringshjem, og en fosterfamilie består av betalte fosterforeldre og fosterbarn som blir oppfostret av fosterforeldre, i noen tilfeller også sammen med disse personenes egne barn. Barna tas fra foreldrene av saksbehandlere i barnevernet og leveres til fosterhjem med økonomisk belønning.
Et betimelig spørsmål: Hvorfor får ikke foreldre like mye hjelp som fosterforeldre får? Økonomisk hjelp, avlastning, ett helt apparat til å følge opp barnet og familien, dekket utgifter til aktiviteter og ferie osv? Svaret er enkelt: tiltak i hjemmet er en kostnad for kommunen, mens omsorgsovertakelse til fosterhjem er en inntekt.
Når barnevernet får medhold i omsorgsovertakelse er det Bufetat som finner fosterhjem, helst i familien, men også utenfor. Ofte spres og separeres en søskenflokk mellom flere fosterhjem, noe som traumatiserer barna ytterligere.
Barnevernet plasserer dessuten bevisst mange barn hos andre ansatte i ulike kommunale etater. Dette gjør disse inhabile. Når foreldre så kommer i konflikt med enten det er skole, barnehage eller andre etater, risikerer de møte å fosterforeldre med økonomisk lojalitet til barnevernet.
Gjennom økonomiske bindinger er disse selvsagt inhabile. Til og med kommuneadvokater, dommere og advokater kan ha fosterbarn. Tror du slike forhold blir lagt frem av de inhabile selv under en rettssak om barnevern?
Når barnet er tvangsplassert hos fosterforeldre i et fosterhjem isoleres vanligvis barna. De isoleres fysisk ved å fjerne dem fra venner og slektninger. I mange tilfeller beslaglegges post, mobiltelefoner og PC slik at all biologisk tilknytning forsøkes sabotert og systematisk ødelagt fullstendig.
Norske fosterforeldre er faktisk avslørt i utbredt bruk av tvang og isolasjon, klassiske mentale tortuteknikker for å bryte ned viljen til barna. Hovedmotivet synes å være at barna skal endre forklaring og si at jeg kan bo i fosterhjemmet istedenfor hjemme, slik at man forsøker å rettferdiggjøre lovbruddet i etterkant. Men det barnevern og fosterforeldre i realiteten kan ha gjort er å dokumentere egen barnemishandling i fosterhjemmet.
Og prøver barna i desperasjon flykte hjem blir de ofte pågrepet av politiet, i noen tilfeller blir de jaktet på med politihunder. Enkelte blir satt i glattcelle. Slike barnevernsbarn blir ofte plassert i barnevernsinstitusjoner, resultatet er at mange barnevernsinstitusjoner settes fyr på av barna.
